Enda en NAV historie...

Jeg tror NAV tjener ufattelig mye penger. 

Masse penger. 

Penger som ikke er deres å tjene, det er våre penger.

Jeg lurer på hvor mange mennesker i Norge som gir opp kampen mot NAV fordi NAV bruker skitne spilleregler. Det er godt mulig det ikke opprinnelig var meningen å spille med disse reglene, men sånn har det blitt og taperne er brukerne. Det er oss.

Denne gangen er det ikke min kamp mot NAV jeg skal skrive om, men kampen som min kjære må ta, fordi han ble permittert i en kort periode. 

Jeg var så naiv at jeg trodde at systemet fungerte i slike situasjoner, og overbeviste ham om at det kom til å gå bra, og kanskje gjør det det til slutt, men ikke uten at det koster.

Saken er den at J.. ble permittert fra jobben han har den 21. desember 2012, på ubestemt tid, men mest sannsynlig 1 til 2 måneder pga mye tæle i bakken. 

Han drar ned til NAV Bærum og får beskjed om hvilke papirer han skal sende inn, samtidig som saksbehandleren han snakker med tar kopi av arbeidskontrakten og permitteringsvarsel.

Saksbehandleren forklarer at arbeidsgiveren skal betale de første 5 dagene og at det vil lønne seg for J.. å melde seg som arbeidssøkende fra 1. januar 2013, da utbetalinger baseres på forrige års inntekt. Han forklarer at lønnslipper må sendes inn, men de kan ettersendes når han får dem, de hadde ikke kommet fra regnskapbyrået.

J.. mottar avslag på krav om dagpenger i midten av januar basert på manglende papirer. Lønnslippene enda ikke har kommet og han har ikke mottatt lønns- og trekkoppgaver, og NAV sier de ikke har sett arbeidskontrakt eller permitteringsvarsel. 

Han tar så igjen turer ned til NAV Bærum, fremlegger saken for en ny saksbehandler som kan informere om at; "Jo. Man får alltid avslag når ikke alle papirer er med"

Han kan i tillegg informere om at arbeidsgiver skal betale for de første 10 (!) dagene, så det var uansett ikke aktuelt å søke om dagpenger før 1. januar 2013.

J.. får god hjelp av denne saksbehandleren, som kopierer opp og viser nøyaktig hvilke papirer som skal med i kravet, og sier at det er bedre å sende for mye papir enn for lite. 

J.. skaffer til veie alle papirer som trengs og det sendes dermed inn Første side (viktig, uten den blir ingenting gjort i NAV), krav om dagpenger-skjema, lønns-og trekkoppgaver fra to forskjellige arbeidsgivere fra 2012 i tillegg til alle lønnslipper for samme år. Det sendes inn arbeidskontrakt, permitteringsvarsel, skattekort og skjema fra arbeidgiver med informasjon om tap av inntekt pga permittering. Alt sendes inn 18. februar.

Tiden går. 

J.. har nå begynt å jobbe igjen og sagt til meg flere ganger at det er vel bare å innse at det ikke kommer noen penger, men jeg har forsøkt å være optimistisk. 

Inntil nå, for i går kom ett nytt brev i posten;

"Avslag på søknad om dagpenger grunnet ingen inntekt i 2012. Man må kunne bevise at inntekten i foregående år er mer enn 1,5 G og i ditt tilfelle er registrert inntekt 0,-"

Kr 0 !!!!

To lønns- og trekkoppgaver og 12 lønnslipper levert for 2012!!

Nå føler vi begge at vi ikke hadde mer å stille opp med og kontaktet advokat, så får vi se om utbetalingen tilslutt blir mer eller mindre enn advokathonoraret, men vi nekter å la NAV vinne med de skitne spillereglene de bruker.
For pengene som J.. skulle ha havner da ett eller annet sted i statskassen, og jeg tør ikke tenke på hvor mange som hadde eller allerede har gitt opp etter første avslag - og enda flere etter andre avslag. Nå snart 3 mnd etter at første papirer blir innsendt.

Hvorfor får de lov til å holde på sånn? 

Hvorfor skal det være så uendelig vanskelig å være såkalt bruker av NAV, for det er da vitterligen de som bruker oss. 

Jeg blir sint av urettferdighet. Jeg blir sint av maktmisbruk. Jeg blir sint av elendige rutiner.
Jeg blir sint av NAV.

Ha en god dag, den som klarer.

Hmpf...

NAV - til hjelp eller skade?

Jeg har vært hos NAV i dag og enda en gang sitter jeg igjen med den samme følelsen.
Den følelsen jeg har fått hos NAV de siste gangene jeg har vært der.

Den ufattelig vonde følelsen som gnager i meg, tapper meg, knekker det lille som er igjen av selvfølelsen min og truer med å overta fornuften min. 

Den nedbrytende følelsen av at jeg kjemper en kamp jeg aldri kan vinne. 

At jeg ikke har noen troverdighet. 

At legene jeg snakker med tar feil.

At det ikke er noen vits i å kjempe, for alt dette må jo bare finnes i mitt hode? 

Jeg forstår det ikke. 

Forstår ikke at ett halvtimes møte med en saksbehandler i NAV kan sette slik preg på meg. Jeg som lever med sykdommen og smertene i min hverdag og da mener jeg HVER DAG og takler det. 

Jeg vet jo at sykdommen er reell, det er ikke oppspinn, snylting, hypokonderi eller forsøk på å "nave".

Dette er livet mitt; noen dager en veldig stor del, andre dager bare en liten murring bak i hodet, men hele tiden en del av bevisstheten min som sier at hvis jeg gjør det, går dit, blir med på det, spiser det - så kan det bli konsekvenser og  .... er det verdt det? 

Men jeg takler det.

De fleste avgjørelser jeg tar har vært gjennom en slik liten samtale i meg selv, hvor jeg legger frem for- og mot-argumenter. 

Disse små samtalene er ikke noe problem for meg, for de er en så naturlig del av livet mitt at jeg ikke tenker over det, men jeg er smertelig klar over at jeg behøver dem.

Grunnen til det er at jeg ofte vil for mye. Jeg pusher meg selv for hardt. 

Jeg har alltid hatt problemer med å si nei, livredd for å skuffe noen.

Jeg vil så gjerne slippe å stå utenfor, vil jo heller ikke skuffe meg selv. Men jeg vil hvertfall ikke være syk. Jeg vil ikke ta medisiner med kraftige bivirkninger, men jeg vet at jeg må.

Jeg vet dette fordi jeg har hatt slitt med plagene i mange år. 

Hverken jeg eller de som behandler meg vet med sikkerhet hvilke problemer som kom først og hva som skyldes hva, men det er ingen tvil om resultatet. 

Det vil si før

 kom inn i bildet.

Nå har nemlig NAVs konsulterende lege sett på saken min og kommet frem til at jeg ikke har så store smerter. Dessuten er ikke fibromyalgi grunn for uførepensjon i Bærum. 

De andre diagnosene er ikke nevnt. 

Jeg har visst heller ikke vært syk lenge nok til at en vurdering kan gjøres.

Han baserer dette på rapporter som er sendt til ham fra mine behandlende leger og terapeuter, og ut i fra det mener han at jeg bør finne en bedre behandling som kan føre til at jeg blir frisk. 

De rapportene de har fått er fra overlege og spesialist i anestesiologi og smertemedisin, som har hatt ansvar for dosering av smertemedikamenter til meg siden 2007 og som jobber på en tverrfaglig smerteklinikk sammen med overlegen og spesialisten i nevrologi som behandler og doserer medikamentene mot migrenen og hodepinen (siden 2007) samt overlege, psykiater og spesialist i psykofarmakologi som er ansvarlig for dosering av antidepressiva ved behov, og har vært det siden 2000.

Nevrologen og psykiater har riktignok ikke sendt egen rapport, (det er etterspurt, men spesialister er ikke alltid like lette å få til å skrive rapporter,) men de er nevnt i smertelegens rapport, da de har felles journal. 

I tillegg har min kognitive psykolog sendt rapport, min manuelle terapeut/fysioterapeut som jeg går til ukentlig og min fastlege. 

Det å innhente alle papirer, gå i gjennom en måned i avklaring og vente på søknadsbehandling har tatt så lang tid at nå vil de ha alle rapporter inn på nytt, med oppdatert informasjon - og jeg blir bare så uendelig sliten.

Jeg blir nemlig veldig fort sliten. 

Jeg blir sliten av hodepinen, sliten av migrenen, sliten av betennelsene og muskelsmertene, sliten av fibromyalgien og kombinasjonen er fullstendig utmattende. I tillegg blir jeg sliten av behandlinger. Medisinene mine hjelper for en ting, men gir meg andre bivirkninger som gjør meg enda mer sliten. 

Jeg prøvde meg i 50%stilling i 4 måneder, og har vel sjelden følt meg mer utslitt enn jeg gjorde da jeg tilslutt måtte gi opp. 

Jeg følte at jeg fikk noe fornyet energi etter 3 uker på Skogli helse og rehabiliteringsenter i mai i fjor og kom hjem og skulle søke om uførepensjon for å få mulighet til å sakte, men sikkert konsentrere meg om rehabilitering og ikke bruke tid på å innhente papirer og sloss med NAV, men det ville jaggu ikke NAV være med på. 

Jeg fikk beskjed om å møte på NAV-kontoret dagen etter at jeg hadde kommet hjem fra Skogli, til min nye saksbehandler som hadde ett eneste mål; få flest mulige av de som stod på AAP tilbake i arbeid. Fra positive opplevelser og tanker på Skogli og rett i bakken og tilbake til NAV-virkeligheten på 12 timer! 

Kræsj! Pang!

Jeg måtte hente inn alle rapporter og ut i avklaring før noen avgjørelse om uførepensjon kunne tas og jeg gikk ut i avklaring i oktober 2012. 

Jeg ble møtt med en fantastisk omtenksomhet og forståelse for min situasjon på Podium. Jeg orket ikke være der mer enn noen timer 3 ganger i uken,  så der ble det konkludert med at de ikke kunne se for seg hva slags stilling jeg kunne klare med min daglige smerteproblematikk.
Igjen fikk jeg ett ørlite håp og siden da jeg har ventet - frem til i dag.

(På samme tiden klagde jeg på min saksbehandler og fikk byttet til en ny som virker velvillig og søt nok, men budskapet hun formidler er like nedslående for det.)

Jeg har ingen problemer med å forstå at det finnes folk som utnytter seg av NAV og at det gjør at de må skjerpe kravene, men jeg forstår virkelig ikke at de kan lage ett system som så tydelig også går ut over de som IKKE prøver å utnytte noe som helst. 

I fire år har jeg samlet mine kvitteringer for smertebehandling og lagt ved selvangivelsen for særfradrag. 

I fire år har jeg fått avslag. I fire år har jeg anket og fått det gjennom på andre forsøket. 

Sånt blir jeg også utrolig sliten av,

og det er med på å forsterke følelsen av ikke å bli trodd og på å svekke selvfølelsen min.

Jeg klarer ikke å forstå at det kan være meningen at NAV skal være med på å gjøre oss dårligere? 

For det eneste som er helt sikkert i denne prossessen er at behandlingen fra NAV ikke har vært med på å hjelpe min situasjon. 

Tvert i mot.

Håper dere andre der ute kan ha en fin kveld!
Klem



Noen referanser:
kronisk tensjonshodepine

migrene

fibromyalgi

myofascielt smertsyndrom 

dystymi

Vårfølelsen

Det er noe eget med vårfølelsen. 

Den følelsen jeg får inni meg når jeg ser tørr asfalt med grus på innimellom is og snø og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å kippe av meg vinterstøvler og tykke sokker, ta på de lette skoene som betyr vår og sommer og løpe på den lille flekken av tørr asfalt i "småsko" og kjenne at det bobler inni meg av forventning og glede. 

Den følelsen som kommer når solen varmer, vannet sildrer fra hustak og sollyset treffer bare flekker av torv og gress. 

Den er helt spesiell denne vårfølelsen og kan ikke sammenlignes med noen annen følelse i meg, for den rommer så uendelig mye - alt fra glede, håp, livslyst, takknemlighet, lengsel og forventning til en slags vemod over at enda ett år er gått. 

Jeg vil ikke si at det er mye vemod, men likevel er det litt av det også i denne tankefullheten som for meg følger med vårfølelsen - men mest av alt er den ren lykke.

Den yrende følelsen som forteller meg at kveldene blir lysere og døgnet får flere timer. 

Jeg vet jo at dét faktisk ikke skjer, men jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at alt for ofte på vintermørke kvelder tenker; "nei, klokken er allerede 19, ingen vits i å finne på noe nå", mens på sommeren er kl 19 den perfekte tiden til å plutselig få lyst til å gå på kino, ta en tur i parken, stikke bortom noen venner eller dra på stranden for å bade. 

Nå tror jeg ikke at jeg ville dratt på stranden på kvelden midtvinters uansett hvor lyst det er, jeg gjør det jo knappest midt på sommeren, men det er ikke poenget her. Poenget er at jeg på vinteren ofte føler at det snart er tid å legge seg allerede i 19-tiden, mens på våren og sommeren så er det jo fortsatt uendelig mye igjen av dagen da.

Vårfølelsen har også en annen fantastisk egenskap - den har evnen til å få meg til å føle at jeg kan mestre alt. 

Den dytter unna høstdepresjoner og vintertristhet, jager bort tungsinn og negativitet og erstatter det med livsmot, tiltakslyst, energi og glede. 

Nå skal jeg innrømme at angsten og depresjonene mine ikke bryr seg veldig mye om årstider - de kommer når det passer dem, men med vårfølelsen og lyset den gir i kroppen, har jeg styrke til å takle dem på en helt annen måte enn om vinteren. Jeg føler rett og slett oftere at jeg kan mestre det jeg vil.

Med vårfølelse og sommervarme i kroppen lener jeg meg bakover når de negative tankene kommer og sier: "kom igjen! Stikk innom om dere må, men jeg lover at dette besøket er kortvarig."

Og det funker. 

Hvert eneste år! 

Hvis ikke dét er lykke, så vet ikke jeg.

Nyt våren!

Klem

Enda en blogg...

... sier du? 

Ja, dette har jeg lurt på lenge; skal jeg begynne å skrive dagbok eller skal jeg begynne å skrive en blogg.

Jeg har jo en blogg fra før og jeg er på ingen måte sikker på om jeg jeg klarer, ønsker eller vil opprettholde begge, men det føltes ikke riktig for meg å blande tanker om livet, dagen, mennesker, musikk, minner, opplevelser og all slags hverdagsprat med rene hobbyopplevelser. 

Det føltes ikke riktig for meg, og spesielt ikke rettferdig ovenfor de følgerne jeg har på den andre bloggen, som liker det jeg holder på med på hobbyfronten.
Jeg har problemer med å tro at de er særlig interessert i mine grublerier.

Og gruble det gjør jeg. Tankene mine er vel noe av det jeg har størst problemer med å roe ned.

Svenskene har noen utrolig bra uttrykk, og to av dem liker jeg veldig godt;
Det ene er å varve ned. Det å roe ned noe, og da gjerne tankevirksomhet og kaos i topplokket. Jeg har ett håp om at denne bloggen skal kunne hjelpe meg å varve ned når det trengs.

Det andre jeg liker er hjärnspöken, disse tankene som man så inderlig vel, på ett eller annet plan i kroppen, VET at ikke er noe annet en en idé eller en frykt for at noe ikke skal bli som vi ønsker.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg føler at disse hjärnspöken utfordrer meg, men noen dager tør jeg påstå at jeg har lengre samtaler med de enn jeg har med faktiske, levende mennesker...

Ikke alltid like oppløftende samtaler, men jeg vil likevel si at i det store og det hele er disse samtalene svært konstruktive. Hvertfall når resultatet er bedre innsikt og seier over idiotien.

Jeg vil nemlig gå så langt som til å påstå at disse spøkelsene stort sett er ren idioti. Her vil jeg sammenligne med ett engelsk uttrykk, som for meg er den riktige oversettelsen fra svensk, og det er a figment of your imagination. Det sier egentlig mer.
Jeg føler nemlig at hjernespøkelsene er min daglige diskusjon mot mine egne fordommer, mine egne begrensninger, min fornuft, min lære, min tro (som i utgangspunktet er forvirret nok som det er) og mitt jeg.

Derfor vil jeg si at det å ha ett navn på det; hjärnspöken - det kjennes bra, så her tar jeg meg friheten til å fritt oversette det fra svensk og bruke det som ett godt norsk ord. Jeg er ikke helt overbevist om at hjernespøkelsene klinger like bra, men det er det de er, så hos meg i denne bloggen skal de hete det.
Og jeg har en følelse av at de kommer til å være ett stadig gjentagende bekjentskap i denne bloggen.

Nyt livet, dagen og hverandre!

Sjelefryd!

Hva er sjelefryd? Hva mener jeg med det? 

Det er målet mitt. Det er livsglede.
Det er følelsen jeg får når jeg ser på havet og hører bølger som slår mot svaberg.
Det er gleden jeg føler når jeg ser ett barn ta mamman eller pappan sin i hånden og føle seg trygg.
Det er den gode følelsen jeg får av riktig sang/melodi til riktig tid.
Det er kjærligheten jeg føler til mannen min.
Det er den gode følelsen vissheten om at jeg har venner som er glad i meg gir meg.
Det er evnen til å elske meg selv.
Det er den følelsen jeg ønsker å ha hver eneste dag i livet mitt, som jeg har savnet en stund, men som jeg skal jobbe meg tilbake til - og ferden starter nå.

Jeg må og vil, både av helsemessige og psykiske grunner, gjøre endel endringer i livet mitt og jeg sliter med motivasjon, gjennomføringsevne og kampen mot unnskyldningene.

Målene mine er:

Jeg MÅ ned i vekt. 
Jeg har lagt på meg svært mye på kort tid og grunnen er elendige matvaner, usannsynlig stort inntak av sukkerholdige produkter og ingen mosjon. Joda, medisinene har bidratt, men nå må jeg slutte å skylde på dem.

Jeg VIL ha mindre smerter i hverdagen.
Ja, jeg har fibromyalgi, en diagnose jeg må leve med hele livet, men mine usunne matvaner, mitt sukkerinntak og manglende mosjon er med på å gjøre smertehelvete mye verre. Dette er ting jeg faktisk kan gjøre noe med.

Jeg MÅ begynne å trene.
Jeg kommer ikke til å nå målet mitt om å gå ned i vekt eller finne balanse i livet uten å ha med trening. Punktum. Finale.

Jeg ØNSKER meg tilbake til arbeidslivet, på den ene eller andre måten.
Jeg vet at dette ikke er noe som vil skje i den nærmeste fremtid, men jeg vil og må tenke langsiktig.

Jeg VIL styre egne valg med fornuft OG følelser.
Jeg vil lære og forstå mer av hvorfor jeg tar så ukloke valg vedrørende min egen helse når jeg kan ta så kloke valg i andre sammenhenger.

Hvordan kan denne bloggen hjelpe? 
Jeg føler at det kan være godt for meg å ha ett sted å ventilere.
Ett sted hvor jeg kan skrive om det som opptar meg akkurat der og da, enten det er tanker om livet, følelsen jeg får fra akkurat den sangen, gleden over solskinn eller frustrasjon over ett eller annet i hverdagen.
Det eneste jeg kan garantere er at dette ikke blir en blogg hvor du kan finne skjønnhetstips, interiørideer, fargetips eller en eneste setning om belysning.

Vi sees!
Klem