Enda en blogg...

... sier du? 

Ja, dette har jeg lurt på lenge; skal jeg begynne å skrive dagbok eller skal jeg begynne å skrive en blogg.

Jeg har jo en blogg fra før og jeg er på ingen måte sikker på om jeg jeg klarer, ønsker eller vil opprettholde begge, men det føltes ikke riktig for meg å blande tanker om livet, dagen, mennesker, musikk, minner, opplevelser og all slags hverdagsprat med rene hobbyopplevelser. 

Det føltes ikke riktig for meg, og spesielt ikke rettferdig ovenfor de følgerne jeg har på den andre bloggen, som liker det jeg holder på med på hobbyfronten.
Jeg har problemer med å tro at de er særlig interessert i mine grublerier.

Og gruble det gjør jeg. Tankene mine er vel noe av det jeg har størst problemer med å roe ned.

Svenskene har noen utrolig bra uttrykk, og to av dem liker jeg veldig godt;
Det ene er å varve ned. Det å roe ned noe, og da gjerne tankevirksomhet og kaos i topplokket. Jeg har ett håp om at denne bloggen skal kunne hjelpe meg å varve ned når det trengs.

Det andre jeg liker er hjärnspöken, disse tankene som man så inderlig vel, på ett eller annet plan i kroppen, VET at ikke er noe annet en en idé eller en frykt for at noe ikke skal bli som vi ønsker.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg føler at disse hjärnspöken utfordrer meg, men noen dager tør jeg påstå at jeg har lengre samtaler med de enn jeg har med faktiske, levende mennesker...

Ikke alltid like oppløftende samtaler, men jeg vil likevel si at i det store og det hele er disse samtalene svært konstruktive. Hvertfall når resultatet er bedre innsikt og seier over idiotien.

Jeg vil nemlig gå så langt som til å påstå at disse spøkelsene stort sett er ren idioti. Her vil jeg sammenligne med ett engelsk uttrykk, som for meg er den riktige oversettelsen fra svensk, og det er a figment of your imagination. Det sier egentlig mer.
Jeg føler nemlig at hjernespøkelsene er min daglige diskusjon mot mine egne fordommer, mine egne begrensninger, min fornuft, min lære, min tro (som i utgangspunktet er forvirret nok som det er) og mitt jeg.

Derfor vil jeg si at det å ha ett navn på det; hjärnspöken - det kjennes bra, så her tar jeg meg friheten til å fritt oversette det fra svensk og bruke det som ett godt norsk ord. Jeg er ikke helt overbevist om at hjernespøkelsene klinger like bra, men det er det de er, så hos meg i denne bloggen skal de hete det.
Og jeg har en følelse av at de kommer til å være ett stadig gjentagende bekjentskap i denne bloggen.

Nyt livet, dagen og hverandre!