Vårfølelsen

Det er noe eget med vårfølelsen. 

Den følelsen jeg får inni meg når jeg ser tørr asfalt med grus på innimellom is og snø og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å kippe av meg vinterstøvler og tykke sokker, ta på de lette skoene som betyr vår og sommer og løpe på den lille flekken av tørr asfalt i "småsko" og kjenne at det bobler inni meg av forventning og glede. 

Den følelsen som kommer når solen varmer, vannet sildrer fra hustak og sollyset treffer bare flekker av torv og gress. 

Den er helt spesiell denne vårfølelsen og kan ikke sammenlignes med noen annen følelse i meg, for den rommer så uendelig mye - alt fra glede, håp, livslyst, takknemlighet, lengsel og forventning til en slags vemod over at enda ett år er gått. 

Jeg vil ikke si at det er mye vemod, men likevel er det litt av det også i denne tankefullheten som for meg følger med vårfølelsen - men mest av alt er den ren lykke.

Den yrende følelsen som forteller meg at kveldene blir lysere og døgnet får flere timer. 

Jeg vet jo at dét faktisk ikke skjer, men jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at alt for ofte på vintermørke kvelder tenker; "nei, klokken er allerede 19, ingen vits i å finne på noe nå", mens på sommeren er kl 19 den perfekte tiden til å plutselig få lyst til å gå på kino, ta en tur i parken, stikke bortom noen venner eller dra på stranden for å bade. 

Nå tror jeg ikke at jeg ville dratt på stranden på kvelden midtvinters uansett hvor lyst det er, jeg gjør det jo knappest midt på sommeren, men det er ikke poenget her. Poenget er at jeg på vinteren ofte føler at det snart er tid å legge seg allerede i 19-tiden, mens på våren og sommeren så er det jo fortsatt uendelig mye igjen av dagen da.

Vårfølelsen har også en annen fantastisk egenskap - den har evnen til å få meg til å føle at jeg kan mestre alt. 

Den dytter unna høstdepresjoner og vintertristhet, jager bort tungsinn og negativitet og erstatter det med livsmot, tiltakslyst, energi og glede. 

Nå skal jeg innrømme at angsten og depresjonene mine ikke bryr seg veldig mye om årstider - de kommer når det passer dem, men med vårfølelsen og lyset den gir i kroppen, har jeg styrke til å takle dem på en helt annen måte enn om vinteren. Jeg føler rett og slett oftere at jeg kan mestre det jeg vil.

Med vårfølelse og sommervarme i kroppen lener jeg meg bakover når de negative tankene kommer og sier: "kom igjen! Stikk innom om dere må, men jeg lover at dette besøket er kortvarig."

Og det funker. 

Hvert eneste år! 

Hvis ikke dét er lykke, så vet ikke jeg.

Nyt våren!

Klem

Enda en blogg...

... sier du? 

Ja, dette har jeg lurt på lenge; skal jeg begynne å skrive dagbok eller skal jeg begynne å skrive en blogg.

Jeg har jo en blogg fra før og jeg er på ingen måte sikker på om jeg jeg klarer, ønsker eller vil opprettholde begge, men det føltes ikke riktig for meg å blande tanker om livet, dagen, mennesker, musikk, minner, opplevelser og all slags hverdagsprat med rene hobbyopplevelser. 

Det føltes ikke riktig for meg, og spesielt ikke rettferdig ovenfor de følgerne jeg har på den andre bloggen, som liker det jeg holder på med på hobbyfronten.
Jeg har problemer med å tro at de er særlig interessert i mine grublerier.

Og gruble det gjør jeg. Tankene mine er vel noe av det jeg har størst problemer med å roe ned.

Svenskene har noen utrolig bra uttrykk, og to av dem liker jeg veldig godt;
Det ene er å varve ned. Det å roe ned noe, og da gjerne tankevirksomhet og kaos i topplokket. Jeg har ett håp om at denne bloggen skal kunne hjelpe meg å varve ned når det trengs.

Det andre jeg liker er hjärnspöken, disse tankene som man så inderlig vel, på ett eller annet plan i kroppen, VET at ikke er noe annet en en idé eller en frykt for at noe ikke skal bli som vi ønsker.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg føler at disse hjärnspöken utfordrer meg, men noen dager tør jeg påstå at jeg har lengre samtaler med de enn jeg har med faktiske, levende mennesker...

Ikke alltid like oppløftende samtaler, men jeg vil likevel si at i det store og det hele er disse samtalene svært konstruktive. Hvertfall når resultatet er bedre innsikt og seier over idiotien.

Jeg vil nemlig gå så langt som til å påstå at disse spøkelsene stort sett er ren idioti. Her vil jeg sammenligne med ett engelsk uttrykk, som for meg er den riktige oversettelsen fra svensk, og det er a figment of your imagination. Det sier egentlig mer.
Jeg føler nemlig at hjernespøkelsene er min daglige diskusjon mot mine egne fordommer, mine egne begrensninger, min fornuft, min lære, min tro (som i utgangspunktet er forvirret nok som det er) og mitt jeg.

Derfor vil jeg si at det å ha ett navn på det; hjärnspöken - det kjennes bra, så her tar jeg meg friheten til å fritt oversette det fra svensk og bruke det som ett godt norsk ord. Jeg er ikke helt overbevist om at hjernespøkelsene klinger like bra, men det er det de er, så hos meg i denne bloggen skal de hete det.
Og jeg har en følelse av at de kommer til å være ett stadig gjentagende bekjentskap i denne bloggen.

Nyt livet, dagen og hverandre!

Sjelefryd!

Hva er sjelefryd? Hva mener jeg med det? 

Det er målet mitt. Det er livsglede.
Det er følelsen jeg får når jeg ser på havet og hører bølger som slår mot svaberg.
Det er gleden jeg føler når jeg ser ett barn ta mamman eller pappan sin i hånden og føle seg trygg.
Det er den gode følelsen jeg får av riktig sang/melodi til riktig tid.
Det er kjærligheten jeg føler til mannen min.
Det er den gode følelsen vissheten om at jeg har venner som er glad i meg gir meg.
Det er evnen til å elske meg selv.
Det er den følelsen jeg ønsker å ha hver eneste dag i livet mitt, som jeg har savnet en stund, men som jeg skal jobbe meg tilbake til - og ferden starter nå.

Jeg må og vil, både av helsemessige og psykiske grunner, gjøre endel endringer i livet mitt og jeg sliter med motivasjon, gjennomføringsevne og kampen mot unnskyldningene.

Målene mine er:

Jeg MÅ ned i vekt. 
Jeg har lagt på meg svært mye på kort tid og grunnen er elendige matvaner, usannsynlig stort inntak av sukkerholdige produkter og ingen mosjon. Joda, medisinene har bidratt, men nå må jeg slutte å skylde på dem.

Jeg VIL ha mindre smerter i hverdagen.
Ja, jeg har fibromyalgi, en diagnose jeg må leve med hele livet, men mine usunne matvaner, mitt sukkerinntak og manglende mosjon er med på å gjøre smertehelvete mye verre. Dette er ting jeg faktisk kan gjøre noe med.

Jeg MÅ begynne å trene.
Jeg kommer ikke til å nå målet mitt om å gå ned i vekt eller finne balanse i livet uten å ha med trening. Punktum. Finale.

Jeg ØNSKER meg tilbake til arbeidslivet, på den ene eller andre måten.
Jeg vet at dette ikke er noe som vil skje i den nærmeste fremtid, men jeg vil og må tenke langsiktig.

Jeg VIL styre egne valg med fornuft OG følelser.
Jeg vil lære og forstå mer av hvorfor jeg tar så ukloke valg vedrørende min egen helse når jeg kan ta så kloke valg i andre sammenhenger.

Hvordan kan denne bloggen hjelpe? 
Jeg føler at det kan være godt for meg å ha ett sted å ventilere.
Ett sted hvor jeg kan skrive om det som opptar meg akkurat der og da, enten det er tanker om livet, følelsen jeg får fra akkurat den sangen, gleden over solskinn eller frustrasjon over ett eller annet i hverdagen.
Det eneste jeg kan garantere er at dette ikke blir en blogg hvor du kan finne skjønnhetstips, interiørideer, fargetips eller en eneste setning om belysning.

Vi sees!
Klem